Sosialisme er verdens nest største ideologi etter liberalisme, og en del av pensumet i samfunnsfag er å forklare det grunnleggende i den. Likevel baserer mye av det som står i lærebøkene seg på påstander som marxistiske filosofer aldri har uttrykt (slik jeg vet). Jeg lagde derfor denne ordbanken for å forklare hva marxisme faktisk går ut på. Jeg prøver ikke å gi faste definisjoner på begrepene, men heller forklare hva folk refererer til når begrepene brukes i dag.
Kapitalisme
Produksjonsmidlene: Alt brukt til produksjon og utdeling av varer og tjenester. Det innebærer eiendom (fabrikker, butikker, maskiner, osv.), naturressurser (råvarer, energi, visse landarealer, osv.) og arbeidskraft.
Kapitalisme: Et sosioøkonomisk system der produksjonsmidlene er eid privat, levebrødet til arbeiderne er lønnsarbeid, og økonomien hovedsakelig drives av markedsmekanismer.
Privat eiendom: Produksjonsmidler som eies av en eller noen få personer og som skaper profitt. Med eierskap menes retten til å styre hva, hvordan og hvor mye som produseres, hvordan og hvor fort arbeiderne jobber, hvilke ressurser de bruker, til hvem de produserer osv. Eiendom som folk har for å kunne bruke, personlig eiendom, er ikke en form for privat eiendom (i marxistisk termologi).
Vare: Noe som har både en bruksverdi (hva nytten er) og en bytteverdi (hvor mye noe kan byttes med noe annet). Varer er noe skapt med formålet å bli solgt, ikke å brukes. Under kapitalisme er nesten alt vareproduksjon, selv arbeidernes arbeidskraft er en vare.
Utbytting: Prosessen der eiere av privat eiendom betaler arbeiderne mindre enn verdien de har skapt gjennom arbeidet. Med andre ord gjør arbeiderne to typer arbeid: arbeid de blir betalt for, og ubetalt arbeid som går til kapitalisten. Etter at utgiftene for råvarer, utstyr, osv. er betalt, får kapitalisten en merverdi.
Kapital: Eiendom eller penger som ikke har som formål å brukes eller hamstres, men å vokse. Under kapitalisme er mesteparten av produksjonsmidlene kapital.
Klasse: En gruppe personer med et likt forhold til produksjonsmidlene. Den marxistiske definisjonen skiller seg fra dagligtalen, der klasser er personer innenfor et visst inntektsnivå.
Proletariatet: Alle som får inntekten sin fra lønnsarbeid. Mer presis selger de arbeidskraften sin til kapitalistklassen i bytte mot lønn. Arbeiderklassens materielle interesse er å tilfredsstille sine materielle og kulturelle behov i størst mulig grad for minst mulig arbeid.
Borgerskapet: Alle som eier en stor mengde kapital og som får inntekten sin fra å utbytte arbeiderklassen og er dermed deres ubetalte arbeidet. Klassens materielle interesse er å akkumulere mest mulig kapital. Det oppnås gjennom at arbeiderne arbeider lengst mulig, mest mulig produktivt, men blir betalt minst mulig for arbeidet og kjøper mest mulig.
Småborgerskapet: De som eier små bedrifter og har ansatt noen få arbeidere.
Superprofitt: Pengene som overføres fra det globale sør (Latin-Amerika, Afrika, Asia osv.) til det globale nord (Nord-Amerika, Europa, Australia osv.) gjennom ulik handel. Det går ut på at borgerskapet i det globale nord eier bedrifter, landarealer og naturressurser i det globale sør, der arbeidskraften og ressursene er billig. I tillegg har de svært gunstige handelsavtaler der de blant annet kan selge ferdige varer dyrt tilbake. Dette overfører enorme mengder verdier fra det globale sør til det globale nord. For eksempel har Jason Hickel beregnet at det globale nord "stjal" 3,7 billiarder kroner, eller 3.700.000 milliarder kroner i de 25 årene fra 1990 til 2015.[1] Kolonialismen, som nå er utviklet til nykolonialismen, har vart i over 500 år!
Arbeideraristokratiet: En del av arbeiderklassen i det globale nord som får ekstra lønn, bedre utdanning og andre fordeler fordi superprofitten gjør at dette ikke går utover overskuddet til kapitalistklassen.
Sosialisme
Sosialisme: Et sosioøkonomisk system der produksjonsmidlene er eid sosialt (se neste def.), markedet er minimert, og det er en demokratisk økonomisk plan. Engels beskrev det slik: «Samfunnet vil ta alle produksjonskrefter og handelsmidler, samt utveksling og fordeling av produkter, ut av hendene på private kapitalister og vil styre dem i samsvar med en plan basert på tilgjengelige ressurser og behovene til hele samfunnet.»[2] Sosialisme bruker prinsippet: fra enhver etter evne, til enhver etter arbeid. Det betyr at mengden goder man får fra samfunnet er (nesten) lik sitt eget bidrag.
Sosial eiendom: Produksjonsmidler som eies av arbeiderne. Det går ut på at hva, hvordan, hvor mye som produseres osv. blir bestemt av arbeiderne demokratisk. I små bedrifter kan dette bli gjort direkte av arbeiderne, mens i større bedrifter kan arbeiderne jevnlig stemme fram et råd. Det finnes to typer sosial eiendom: statssosialistisk eiendom (eid av hele samfunnet) og kollektiveiendom (eid av grupper).
Kollektiveiendom: Produksjonsmidler eid sammen av en gruppe arbeidere. Det går ut på at det er arbeiderne i selve bedriften som bestemmer hva den skal bidra med. Dersom mesteparten av bedriftene er kollektiveiendom, blir systemet gjerne kalt markedssosialisme.
Statssosialistisk eiendom: Produksjonsmidler eid av hele samfunnet gjennom arbeiderstaten. Da er det arbeiderstaten, med innspill fra bedriften, som styrer hva bedriften bør bidra med. Resten av avgjørelsene (d.v.s. hvordan man oppnår målene) blir fortsatt tatt av arbeiderne internt i bedriften.
Arbeiderstat: En stat som folket har full, demokratisk kontroll over. Det innebærer at enhver politiker som har makt i staten blir demokratisk valgt, har lønnen til en normal arbeider, kan bli avsatt til enhver tid med nok stemmer, bør være åpen om hva han/hun har jobbet og jobber mot. Ideelt sett blir også mange av avgjørelsene tatt av folkeavstemninger. I tillegg styrer staten økonomien etter en demokratisk økonomisk plan. Det innebærer at staten, gjennom representanter, folkeavstemninger og bruk av økonomer og algoritmer, planlegger produksjonen for å best mulig dekke behovene i samfunnet. For å gjøre det, er mange av bedrifter statssosialistisk eiendom. Staten under kapitalismen er en borgerlig stat.
Kommunisme: Det sosioøkonomiske systemet som sosialisme utvikler seg til når alle kapitalistiske elementer er borte. Ideen er at (global) sosialisme vil utvikle produksjonskreftene, automatisere økonomien og øke arbeidsproduktiviteten så mye at arbeid ikke lenger føles som jobbing. Marx forklarer at «arbeid […] selv er blitt det fremste livsbehov.»[3] Folk vil da ikke bry seg om noen tar mer goder fra samfunnet enn andre, og det vil bli skapt nok ressurser og en kultur som skaper et post-mangel samfunn, nemlig at alle kan ta fra samfunnet etter behov. Penger vil bli overflødig og klasseforskjellene viskes ut. Det kjennetegnet også med at det er et stat-løst samfunn. (Her betyr stat sentralisering av makt hos en gruppe.) Lenin har forklart at det ikke kan garanteres at dette vil skje og at et slikt samfunn ikke kan "innføres", men bare kan oppnås gjennom en naturlig og gradvis overgang som man ikke vet hvor lang tid vil ta (kanskje mange århundrer).
Kilder:
[1] Hickel, J., Dorninger, C., Wieland, H., Suwandi, I. (2022). Imperialist appropriation in the world economy: Drain from the global South through unequal exchange, 1990–2015. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S095937802200005X#ab005
[2] Engels, F. (1847). The principles of communism. Selected works (Vol. 1, s. 81–97). Progress Publishers. Min oversettelse. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1847/11/prin-com.htm
[3] Marx, K. (1891). Critique of the Gotha programme. Die Neue Zeit, 1(18), s. 543–554. Min oversettelse. https://www.marxists.org/archive/marx/works/download/Marx_Critque_of_the_Gotha_Programme.pdf